torsdag 10. september 2015

Ett skritt fram - og to tilbake...

Etter forrige innlegg har det da skjedd ting...

Fastlegen søkte meg inn til DPS pga all vold etc jeg har vært utsatt for, og etter at den søknaden var sendt fikk jeg innvilget ett nytt år med aap, på grunnlag av nakkeprolapsene, fibromyalgi, alvorlig jern og vitamin-d mangel og psyken... Klagen på at de tok mine aap i fjor, ble ikke tatt til følge hos Nav Klage og Anke, fordi de ikke kunne forholde seg til nyere dokumentasjon, selv om den tilbakeviser hva deres "eksperter" har sagt... Det var derfor en gledens dag i juli, da aap på nytt var i boks, og vi tenkte at endelig kan vi kanskje leve litt, ikke bare eksistere... jeg er så glad for at jeg fikk en oppegående saksbehandler, at hun reagerte raskt og at hun virkelig gjorde jobben sin - hun har fått velfortjent ros via hovedkontoret til Nav også! Jeg har ingen problemer med å fremheve og rose de som fortjener det ;-) Vel, den gleden varte ganske akkurat en uke - da fikk vi brev om at sykepengene til mannen var stoppet, fordi han ikke var ute i gradert jobb :-o

Han fikk jo påvist to prolapser i ryggen i april, og både fastlegen, fysioterapeuten og spesialister mener han ikke kan jobbe, før han har fått mer behandling (han går fast til fysio og er søkt inn på 4 ukers rehabilitering, men er i "ikke prioritert" gruppe der, så det kan ta tid før han får plass). Arbeidsplassen sier de ikke kan tilrettelegge for han uansett - men Nav og Navlegen mener han kan jobbe gradert, og dermed stoppet de pengene hans midlertidig. Vi sendte inn klage på det vedtaket, da vi regnet med at det var en feil, siden aktiv behandling også er arbeidsrettet tiltak, men uten at vi fikk noe svar på det, kom neste brev, som var vedtak på at de har stoppet pengene permanent fra 2. juli! Han har ikke fått noen form for oppfølging fra Nav, og når han har tatt kontakt med dem, har han bare fått beskjed om at alt ansvar er på han og arbeidsgiver, og at Nav ikke har noe med oppfølging å gjøre... Noe som er bare tull!

Vi fikk til et møte med Nav for to uker siden, og de fortsetter bare å si at deres inntrykk er at mannen kan jobbe gradert - det spiller ingen rolle at han ikke klarer å kjøre bil, sitte, stå eller gå - det er ikke noe problem å kjøre truck og bære møbler da mener de... Og at han har 50 mil å pendle daglig, er jo bare vår egen skyld, siden vi VALGTE å flytte hit, uten at han hadde fått seg noen jobb her i stedet - hallooooo, valgte? Vi var husløse, og dette var eneste stedet vi fikk tilbud om få flytte inn! Jeg blir seriøst kvalm av Nav altså!!! Så, siden 2. juli har vi hatt min aap å leve for, laveste sats... Har klaget inn oppførselen til mannens saksbehandler hos Nav lokalt via serviceklager på nav.no - men der satt jo hu andre som var til stede på møtet lokalt, og behandlet klagen, og de kunne ikke se at det var skjedd noe galt... Sånn bortsett fra at de ordrett sa mannen min var DUM som flyttet hit, at han ikke kunne regne med å få sykepenger fordi vi hadde flytta hit, og dessuten fikk ingen 100% sykepenger etter 8 uker, og atpåtil mente de altså at Nav ikke har noen plikt til å følge opp sykmeldte... På nav.no står det:

NAV skal
-vurdere om aktivitetskravet etter 8 ukers sykmelding er oppfylt.
-vurdere behov for virkemidler fra NAV, også arbeidsrettede tiltak dersom det ikke er mulighet for bedriftsintern attføring. Denne muligheten skal vurderes på ny senest ved utløpet av sykepengeperioden, som er ett år.
-avholde dialogmøte 2 med den sykmeldte og arbeidsgiver senest innen 26 ukers sykmelding, unntatt når det er åpenbart unødvendig. Sykmelder eller annet helsepersonell skal delta hvis det er hensiktsmessig.
-ved behov eller etter forespørsel fra arbeidstaker, arbeidsgiver og/eller sykmelder avholde et tidligere dialogmøte 2 og eventuelt et dialogmøte 3.

Vi venter fortsatt på at den siste klagen skal behandles, siden vi mener de har tatt i fra mannen sykepengene på feil grunnlag. I tillegg sa saksbehandler at han ikke var 100% arbeidsufør til ETHVERT arbeid - det spiller jo ingen rolle, så lenge han er for syk til å utfør SITT arbeid! Og, jeg hadde lagt ut et bilde på fb fra vi gikk til Gaustatoppen, det hadde saksbehandleren hans sett (de sitter altså og spionerer på fb) og mente at når han klarte det, så klarte han å jobbe også... Vel, det er forskjell på å gå til Gaustatoppen på 6-7 timer i eget tempo, og å kjøre bil 25 mil, bære møbler og kjøre truck på jobb, for så å kjøre 25 mil hjem igjen etterpå... Og, i behandlingsplanen til både lege og fysioterapeut står det at han skal gå så mye tur som mulig, i ulent terreng... I tillegg mener jo saksbehandler at mannen må leie seg bolig i nærheten av jobben, sånn at han ikke trenger å pendle - men hvorfor skal han gjøre det, når han ikke kan jobbe? Og hvordan skal vi kunne finansiere to boliger når vi ikke har råd til en? Og hvorfor skulle vi flytte helt hit, hvis vi kunne blitt der vi var?  Hun saksbehandleren hans er jo helt fjern!

Dette resulterte jo da i at vi nå måtte søke sosialhjelp, og leverte alt som var av dokumentasjon der. Etter litt over to uker kom svaret nå på lørdag - AVSLAG :-o De hadde regnet ut at vi lå kr 5320 UNDER NORM hver mnd, og da var ikke strøm etc med i utregningen, men siden mannen ikke var ute i gradert sykemelding, så mente de vi ikke hadde gjort alt vi kunne for å bedre vår økonomiske situasjon, og dermed ble det avslag... Man skulle ikke tro det var mulig! I avslaget sto det blant annet at Nav hadde stoppet sykepengene fordi Nav OG legen hadde ment han kunne jobbe gradert - når legen tvert i mot har presisert flere ganger, både på telefon til Nav, på sykemeldingene og pr brev, at han IKKE kan jobbe gradert, og alle sykemeldingene er 100%. Hadde legen faktisk ment at mannen kunne jobbe gradert, så ville han jo bare fått graderte sykemeldinger... Så, dermed måtte vi klage på vedtaket om sosialhjelp også - leverte den ved personlig frammøte hos hun som har behandlet søknaden på tirsdag, så nå bare krysser vi fingre og tær for at hun har nok vett til å se realiteten! Hvordan de mener at vi skal klare oss med over 5000 i underskudd i forhold til sosialsatsene pr mnd, er relativt uforståelig - det betyr nemlig at vi ikke får betalt husleie, og dermed blir vi kasta ut :-( At Nav MENER at mannen burde jobbe gradert, betyr ikke at han kan det, og det betyr ihvertfall ikke at vi verken trenger bosted eller mat fram til han er frisk nok til å jobbe gradert... Det som skjer nå, er at vi ikke har råd til behandling heller, bilen er snart ikke kjørbar og både strøm og telefon blir snart stengt - det blir vi nok friskere av? Lurer på om Nav virkelig tror selv, at folk blir friskere av at de tar i fra dem penger, sånn at de ikke har råd til husleie, strøm, telefon, behandling, medisiner, samvær med barna sine osv? For min egen del, kan jeg si at det virker motsatt - lysten til å leve minker for hver dag, smertene både fysisk og psykisk blir verre, og søvn er totalt fraværende...

Selv går jeg til DPS en dag i uka, det er en times kjøring hver vei dit også... jeg går hos traumepsykolog der, og han har hittil konkludert med at jeg har ptsd, panikkangst, flere andre typer angst og alvorlig depresjon - jeg kjenner at måten vi blir behandlet av Nav på, ikke hjelper nevneverdig på noen av disse tingene... skal ta det opp med han i morgen, kanskje han kan skrive et brev til dem og forklare hva det gjør med meg, at vi kanskje ikke har noe sted å bo om et par mnd... I tillegg er jeg søkt inn på den lokale attføringsbedriften, og skal på oppstartsamtale der neste uke...

Forrige uke var det et forferdelig uvær her også, og på et blunk var kjelleren vår fyllt med vann og kloakk - 10 cm på gulvet i alle rom :-( Og, siden vi ikke har vært friske siden vi flytta, har det aller meste bare blitt satt i kjelleren, i påvente av at vi klarer å få plassert det i resten av boligen...vi har liksom prioritert det mest nødvendige, og dermed har det meste blitt ødelagt... Pappesker er ikke vanntette... Av ødelagte ting er blant annet en dvd-spiller, tre kameraer, en laptop, alt av vintertøy, en del "vanlig" tøy, sko, støvler, bøker, albumer, hundeutstyr, katteutstyr, verktøy, flere madrasser, glass og serviser som har knust fordi eskene har svikta når de ble våte... Kommer en fyr fra forsikringsselskapet til uka, så får vi se hva de konkluderer med... Vannet har kommet inn via det offentlige avløpsnettet og tettet rørene fra sluket i kjelleren og ut...

Så, fra å tro at vi fikk en ny start, har vi nå innsett at vi fikk et helvete i stedet... Vi skal ikke få slappe av, eller tro at vi skal slippe kampen for den minste ting...

Datteren har begynt på videregående og trives der, jeg håper vi slipper å ta henne ut av skolen og flytte enda en gang... Med de nye reglene til Lånekassen fikk jo ikke hun stipend heller... Jeg skulle ønske jeg kunne trylle vett inn i hodet på visse Nav-ansatte og jeg skulle ønske jeg var frisk nok til å virkelig lage Helvete for de som fortjener det...

Dette er sikkert også et fortsettelse følger-innlegg, for her er ikke siste ord sagt ihvertfall!!!

Klemmer til dere trofaste der ute, vi skal nok komme oss igjennom dette også, men nå må det vel snart være slutt for en stund?  <3

lørdag 2. mai 2015

Ett skritt nærmere noe?

Etter å ha vært relativt nedkjørt en lang stund, ikke minst fordi Nav bestemte seg i fjor vår at jeg var frisk, så har jeg etter å ha flyttet og fått ny fastlege, fått tatt ny mr av nakken. Ikke overraskende (for meg) så var nakkeprolapsen uforandret siden de tok mr i 2010, så der har både Nav-legen og Nav's spesialist bæsja seg sjøl på leggen, når de påsto at den var (på mirakuløst vis) blitt borte! I tillegg til den prolapsen som har vært der siden 1991, har jeg nå fått en ny i skiven over, jeg har altså to prolapser i nakken - ikke null som Nav påstår... Og, det går liksom ikke an å fake en prolaps eller to på mr, så venter spent på om de snart får ut fingeren og behandler klagen min fra juni i fjor...

Ellers tok jeg meg tid til å sende et brev til den nye fastlegen min før jeg flytta, hvor jeg skrev ned de symptomene/plagene som er værst i hverdagen - og siden han også måtte forholde seg til spesialist-uttalelsen fra Nav's spesialist, mente han at prolapsen var borte, og at jeg utelukkende hadde muskelplager - og ut i fra lista over mine daglige "vondter" sa han spontant: "Dette er jo Fibromyalgi!" Noe som forsåvidt var nevnt en gang på begynnelsen av 2000-tallet, men som ikke ble fulgt opp den gangen, så kanskje det blir litt mer utredning nå? Jeg orker rett og slett ikke å gå sånn lenger :( Bare sånn for å vise litt om hvordan smertehverdagen er, så kan jeg presentere lista her også - noe plager meg bare innimellom, men det meste her er daglig, med variasjoner på smerteskalaen fra 1-10...


Mine symptomer er som følger:
Hodepine (både migrene med aura og spenningshodepine)
Tett nese og slim på venstre side i nesen, etter brudd i 2013
Svimmelhet
Prikking/følelsesløshet i halve ansiktet
Nakkesmerter
Nakkestivhet
Smerter i skuldre, oftest venstre skulder
Smerter i venstre arm
Smerter mellom skulderbladene
Funksjonsnedsettelse i begge armer, men mest i venstre
Tre ytterste fingre på venstre hånd dovner bort/prikker
Mister kraft i begge armene, men oftest i venstre
Langfinger på høyre hånd låser seg (har hatt samme problem tidligere, ble da operert for seneskjedebetennelse)
Smerter i begge håndledd, hoven og hovne fingre.
Smerter i albuer
Halsbrann/kvalme/magesmerter
Brystsmerter (muskulært)
Tidvis hjertebank/høy puls
Irritert tarm (vekselvis forstoppet/diare/luft)
Astma (merkes stort sett kun ved forkjølelse)
Ryggsmerter fra korsryggen og stråling ut i bekken og ned i lårene
Urininkontinens (perioder)
Problemer med å trykke ut avføring, kjennes som om lukkemuskelen ikke åpner seg skikkelig, spesielt ved litt hard avføring. Kjennes ikke ut som hemoroider.
Verkebyller/abcesser i lysken og hele underlivet (rumpeballene, kjønnslepper og foran på symfysen) også nå fått under venstre bryst.
Tørr hodebunn, og hele T-sonen (panne, neserot, hake) og inni ørene, drar av biter med flass.
Smerter i knærne, har vært til undersøkelser tidligere (bl.a artroskopi av høyre kne, uten funn)
Kramper i legger og føtter/tær
Smerter og hevelse i venstre ankel etter overtråkk i juli 2014 (har ikke hatt råd til å gå til fysioterapi, men bruker benet hele tiden, og har gjort siden overtråkket)
Smerter i venstre storetå (samme type som jeg hadde i høyre, før jeg ble operert for hallux valgus i 2004)
Har fått diagnose tverrplattfot på begynnelsen av 2000-tallet, hadde spesialsåler en periode, men økonomien gjorde at jeg ikke hadde råd til å fortsette. Avstøpninger foretatt hos Ortopediteknikk har dessverre forsvunnet under flytting.
Ekstrem trøtthet
Lite overskudd
Søvnforstyrrelser, sover stort sett aldri mer enn maks 2 timer om gangen, sovner sjelden før på morgenen. Har prøvd mye forskjellig innsovningsmidler og sovemedisin (eks Imovane, Vallergan, Stillnoct) uten merkbar virkning.
Mistanke om ADHD, men DPS har avvist søknad om hjelp til diagnostisering sendt fra tidligere fastlege.
Panikkangst.
Depresjon?
Rastløse ben som stadig sprer seg til større deler av kroppen.
Glemmer ord og setninger, noen ganger husker jeg hva ting heter på engelsk men ikke norsk, andre ganger husker jeg ikke hva enkle ting som glass eller tallerken heter.
Stadig tilbakevendende luftveisinfeksjoner
Fjernet flere kuler på kroppen som ikke har vært annet enn «ufarlige fettkuler» både i brystet (hurtigvoksende og smertefull, størrelse med en klementin), på håndleddet (hurtigvoksende og smertefull, størrelse med en stor klinkekule), føtter...
Den nye fastlegen tok også en haug med blodprøver, og jeg har fått svar på at jeg har alvorlig mangel på jern og vitamin D - jeg ga blod i begynnelsen av mars, da var jernlageret innafor normalen, så noe har skjedd den siste mnd... men har jo sjekket disse tingene mange ganger tidligere, uten at det har vært mangel på noe, så symptomene kan ikke stamme utelukkende fra dette ihvertfall - siden jeg har hatt de fleste plagene i over 20 år, men hyppigere og vondere de siste 4-5 årene... Jernlagrene mine var på 6, referanseområdet på kvinner over 16 år er 15-200, men blodprosenten på over 11 så det er innafor referanseverdiene som er 11,7-15,3 for kvinner over 14 år, så tar nå jerntilskudd hver dag. Vitamin D lå på 17, men referanseområdet var visst på 50-150 så tygger vitamin D hver dag også :)


Har ikke time hos legen igjen på noen uker, så rekker vel å komme innafor referanseområdene der det trengs, og er spent på alle de andre blodprøvene jeg tok også - for han skulle sjekke for "alt"...


Skal prøve å bli flinkere til å oppdatere bloggen min, men det skjer så mye her, og ikke alt er "offentlig" enda, så da begrenser det seg for at jeg ikke skal røpe noe som går utover andre... Ikke noe spennende altså, bare må ta litt hensyn med at andre ikke er like åpne som meg på alle plan! Og at det foreligger noen konflikter som må oppklares litt, før jeg deler mer om det...


Så, dette var dagens innlegg - ha en strålende mai der ute alle sammen <3

torsdag 22. januar 2015

Den larmende stillheten - ordene som forsvant...

Godt nyttår alle sammen :-)

Det har vært stille her, veldig stille... Jeg som alltid har vært et menneske av mange ord, har blitt stum - føles det som... De siste mnd har det skjedd mye, men likevel så lite, og alle ordene jeg skulle brukt er rett og slett blitt borte! Ikke at jeg ikke har hatt noe å skrive om, for det har jeg, men ordene sitter fast, de surrer rundt inni hodet, men de vil ikke ut :s Det har jeg bestemt meg for å gjøre noe med, så nå skal jeg lage en blogg, en helt personlig og åpen blogg, som jeg skal bruke som en dagbok - prøve å få ned noen ord om hver dag, så kan jeg bruke den så både Nav og andre kan få se :-) Jeg vil fortsette å skrive her, alt som jeg ikke vil at alle skal vite, den tryggheten vil jeg ha i tillegg.

De siste mnd ja, skal vi se... Jeg har blitt sosialklient, vi har måttet ty til hjelpeorganisasjonen Hjelp oss og hjelpe for å få mat og julegaver, beinet mitt har ikke blitt noe bedre - men røntgen og mr viste ikke noe galt, fikk henvisning til fysioterapi - men det har jeg selvfølgelig ikke hatt råd til å benytte meg av... Klagen på aap og ufør er fortsatt til behandling...

I november fikk ene pusen kattunger - hun fikk 6 stykker, men to døde det første døgnet, de fire siste lever og vokser seg store, og over helgen er de 12 uker og den første flytter til sitt nye hjem <3 Alle har fått nye hjem altså, og de blir hentet i løpet av de neste to ukene! Guttepusen har vi fått hjelp av Dyrebeskyttelsen til å kastrere, vaksinere og chippe, så det blir ingen flere kattunger.

Dagene går med til å puste, nettene går med til tanker...jeg sover en time eller to, og så våkner jeg igjen... Overskuddet er totalt fraværende, nakken verker, foten verker, jeg ligger i senga og hører på NRK P1 og tenker på alt jeg burde gjort...det er et par uker siden jeg var i dusjen, jeg savner musikk men orker ikke sette på...

Jeg skulle ha skrevet så mye, men tankene vil ikke ned på tastaturet, kanskje det kommer igjen, kanskje er de borte for alltid - ordene altså, ikke tankene ;-)

Så, jeg har ikke glemt dere, jeg må bare finne igjen ordene - dere som følger meg på Facebook har kanskje også lagt merke til at det er relativt stille der, til å være meg ihvertfall? Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg ikke klarer...

Kommer sterkere tilbake :-)

onsdag 17. september 2014

Hverdagen

Den som folk tror er så avslappende og behagelig. Jeg, som slipper å stresse på jobb, komme hjem sliten, bare kan slappe av og kose meg hele dagen... For en som er frisk og har fri, er det kanskje hverdagen, men for en som er syk er det ikke helt sånn!

Jeg skulle mye heller vært på jobb, hatt kollegaer, tjent penger, hatt et sosialt liv både på jobb og i fritiden, kunne tatt med ungene eller mannen på kino, ut å spise, kjøpe nye truser og bytta ut de gamle lefsene fra før ungene ble født, kjøpt en ny genser som det ikke er slitt hull i, eller ei bukse som passer, gått på kafè og tatt en latte og kanskje et kakestykke...det som er hverdagen for de fleste, og som de tar for gitt, er bare en drøm for den som er syk...

Tenk å kunne kjøpe fine julegaver og bursdagsgaver til ungene sine, tenk å kunne ha noe å snakke om med andre, tenk å kunne føle seg nyttig, kunne kjenne på følelsen av å ha gjort en innsats, bety noe, kunne kjøpe middag uten å tenke på om pengene rekker til neste uke, kunne kjøpe den boka man ønsker seg...legge seg på kvelden å vite at man har vært til nytte for noen, sliten fordi man har jobbet, våkne av vekkerklokka fordi man vet man har noe å gå til, noe som er viktig...Bekymre seg om HVA man skal gi minstemann i bursdagsgave, ikke OM man har mulighet til å kjøpe noe i det hele tatt...

Min hverdag består av smerter og bekymringer, av nederlag, mistenkeliggjøring, skam, frykt, en følelse av verdiløshet...en følelse av å ikke strekke til, dårlig samvittighet...ensomhet...

Jeg har så mye jeg skulle gjort, steder jeg skulle vært, mennesker jeg skulle truffet, men jeg har ikke verken overskudd eller penger til det!

Hvis jeg er heldig, så får jeg et par timer søvn, før klokka ringer og jeg må få gubben på jobb. En time etterpå ringer klokka igjen, da er det vesla som skal på skolen...så burde jeg så klart stått opp og vært en god husmor - jeg går jo tross alt hjemme hele dagen... Jeg burde rydde, vaske, tørke støv, vaske klær, tatt hagearbeidet - ja, du vet, jeg har jo ikke noe annet å ta meg til, så det burde jo vært det minste - og så klart burde middagen stå på bordet når mann og barn kommer fra jobb og skole. Huset burde være plettfritt til enhver tid, jeg har jo ikke annet å gjøre, ikke sant? Så burde jo baksten stå i ovnen så det ble noe attåt kaffen til kvelds, og det bør helst fly venner og familie ut og inn som om dette var deres andre hjem, og alltid skulle det være plass til en til ved middagsbordet eller til kaffen... det skulle alltid lukte rent, kaffe og boller eller kanskje sjokoladekake... alle skulle kunne komme inn i hvite sokker og gå hjem igjen med dem - like hvite. Det skulle ikke være hunde eller kattehår i møblene eller andre steder...jeg har jo all verdens av tid til å sørge for det? Gardiner skulle hengt så fint foran nyvaskede vinduer, og på badet skulle skittentøyskurven være tom. Kjøleskapet skulle se ut som om Grethe Roede har innredet det, og det skulle være fersk frukt i fat på bordet. Fryseren skulle vært full av hjemmebakte brød, boller og kaker, sånn at uansett når det måtte komme besøk, så hadde man sjøllaga å servere, jeg har jo all verden av tid, ikke sant?

Det er jo det man stadig får høre, at man er lat, at man bare kan gå ut å få seg en jobb, at vi har det så godt her i landet - får jo alt opp i henda, ingen legger seg sultne her til lands - vi har jo Nav! Og alle får den hjelpen de trenger på Nav, det er bare de som er kravstore og utakknemlige som ikke får alt de vil, som klager på Nav, ikke sant? Det er jo så lett å snylte til seg av fellesskapets penger, av dine skattepenger, som ingen andre enn deg har rett på, men som alle andre grafser til seg med både sugerør og suppeøse, ja, noen med begge henda til og med...Men, du er jo så klart for fellesskapet, bare ikke noen andre får tak i noen av dine skattepenger - ja, med unntak av fattige barn i Afrika da, for de kan godt få sin skjerv av dine skattepenger, dem er det jo synd på, de har jo ikke Nav... Du, som reiser til jobben du hater, som du klager på ved alle anledninger du får, hvor sliten du blir, hvor lite ferie du får, og den hersens sjefen som ikke forstår deg... du som har penger på bok, som kan kjøpe deg bil uten å tenke på at du kanskje ikke har mat neste uke...du som kan møte venninna di til en kveld i teateret, en helaften på byen eller til en kopp latte - uten å måtte forsake middagen de neste to ukene. Ja, og så har du så klart et skap fullt av "ingenting å ha på deg", barn med det siste innen både klær og duppeditter....du deler gjerne med de som trenger det - bare ikke de jævla taperne som går på Nav, for de er bare snyltere, late og vil bare ha fatt i pengene DU har jobba og slitt for! Jeg føler meg litt ond, men jeg fryder meg litt over alle de som har vært sånn, og så plutselig en dag våkner og trenger Nav ;-) Nav er jo ingen utfordring for deg som får en influensa en gang i 10-året og trenger en ukes sykemelding, eller deg som får fødselspermisjon, eller barnetrygd...det er ikke DER utfordringen med Nav ligger - men det forstår jo ikke du, for det er jo bare å finne seg en jobb, og har man ikke en utdannelse, vel, så er det jo bare å ta en, ikke sant? Hvis man ikke får til dette, så er man lat...

I over 25 år så hadde jeg jobb å gå til, jeg klaget sikkert litt over mangel på fritid, og jeg hadde vel i grunn alltid dårlig råd også...hadde aldri råd til å kjøpe særlig med klær og ihvertfall ikke til ferier eller bil som var verd stort mer enn vrakpanten...men nå hadde jeg gladelig bytta ut min hverdag, med en elendig betalt jobb, en grusom sjef, lite ferie og fritid - om jeg bare hadde blitt kvitt de forbannede smertene!

Men, sånn er det ikke... Min hverdag består av en kamp, en kamp for alt, for å komme meg ut av senga, for å i det hele tatt få sove, for å tørke meg i ræva når jeg har vært på do, for å klare å vaske håret mitt i dusjen...det er en kamp å komme seg i butikken, lage middag, rydde ut av oppvaskmaskinen, henge opp og legge sammen tøy...det er en kamp å være såpass oppegående at man orker å være sammen med familien, ha et bittelite overskudd til å sende dem et smil...til å takle alle tankene...og den sikkerheten man liksom har, nemlig Nav, er den værste fienden som finnes. Der blir man mistrodd, mistenkeliggjort, tråkka på og behandlet som om man var verdiløs...Det er ikke noe sikkerhetsnett, men en tvangstrøye, en gapestokk, du blir behandla som dritt!

Jeg sitter her i dag, uten mer enn en barnetrygd å klare meg på i mnd - hvem pokker klarer seg på 970 kroner i mnd i Norge i dag? Det skal dekke husleie, strøm, forsikringer, mat, klær, lege, medisiner, transport - ikke for en person, men for tre!!! Når Nav finner ut at nå er du ferdig utredet, du er frisk nok til å jobbe, for vi har ikke annet å tilby deg. Skole? Nei, det kan du ikke få, du er for syk og vi kaster ikke bort penger på utdanning til en som ikke kommer til å komme seg ut i jobb... Arbeidsledighetstrygd, nei, det kan du ikke få, du har jo fått Arbeidsavklaringspenger så lenge at du ikke har noen rettigheter til det, dessuten så finnes det ingen jobber som passer til en som ikke kan jobbe... Ufør, nei, det er du for frisk til, og du er ikke utredet nok, så det kan du ikke få, gitt! Du får søke sosialhjelp og bostøtte - men det får du ikke, for du er jo gift *du kan formelig høre den onde latteren gjennom alle avslagene* Du må ikke komme her og tro du har rett til et verdig liv! Og, du kan jo klage på avslagene dine - men vi bruker månedsvis på å behandle dem, bare for å gi deg et nytt avslag, men da beholder du jo håpet en stund til, dummen...og så klart er det de samme som laget det første avslaget, som også behandler klagen - og de har selvfølgelig ikke forandret mening i mellomtida :-( De opplyser deg om hva de må ha av dokumentasjon, men når de får den, så er det ikke nok...å sende inn søknader til Nav kan være en heldags jobb, og blir du nødt til å klage, så er det en heldagsjobb det også...du må sjøl finne ut hva du trenger av dokumentasjon, du må sjøl finne ut hva du har rett på og hvilke lover som gjelder- for Nav trenger ikke forholde seg til lover de ikke har lyst å følge...

Du må være mer enn frisk for å være syk i Norge - dette verdens beste land å bo i, dette landet hvor ingen legger seg sulten om kvelden fordi de ikke har mat, dette landet hvor ingen trenger å fryse fordi alle har jo råd til både hus og klær... Dette landet hvor du stadig får høre at om du ikke har det du trenger, så får du bare ta deg en jobb som "alle andre" og dra sugerøret ditt ut av statskassa...

Hverdagen ja, den er det mange av...den består for veldig mange av husets fire vegger og kanskje en tur i butikken...så kan man jo se litt på tv eller facebook, lese om alle de som klager over dårlig råd, dårlig tid, lite fritid og mye jobb, og som ikke forstår at det ligger mange av oss hjemme og er kjempemisunnelige på dem, på tidsklemma, på både gode og dårlige sjefer og kollegaer, på dårlig vær i ferien på hytta eller til syden...misunnelig på de som bare får en influensa eller magesjau en gang i året, og som holder på å dø av det - skulle gjerne ha bytta jeg!!!

Nå har jeg vært heldig mange ganger, jeg har fått ferieturer og opplevelser av mennesker rundt meg, jeg har fått mat levert på døra og jeg har fått være med på ting når jeg har orket <3 Og selvom jeg ikke skriver om det, så har det vært slitsomt også, når man får flere timer i døgnet man "må" være sammen med flere, så "må" man også fungere...det nytter ikke å reise til syden for å ligge pal i senga, det "forplikter" når man reiser på ferie. Det er faktisk kjempeslitsomt også, å være på ferie, selvom man får et slags overskudd av å se noe annet enn husets fire vegger, puste inn annen luft, spise annen mat, se andre mennesker enn den samme butikkansatte i kassa på butikken...det går bra en uke eller to, men så punkterer man av smerte når man endelig kommer hjem og kan tillate seg det...men, det er verd det - så absolutt :-D

Det er mange slags hverdager, og det er ingen konkurranse om å ha det best eller værst - men jeg synes at mange burde innse at det ikke er en dans på roser å være syk. Det vil alltid være noen som har det værre, og det vil alltid være noen som har det bedre. Det er ikke alltid man bare skal sette seg ned og være fornøyd med det man har, særlig ikke på det grunnlaget at noen har det værre. Nå er det en gang sånn, at jeg lever mitt liv, jeg har mine hverdager og det er jeg som skal komme meg igjennom dem. Det er en fattig trøst at andre har det værre, for jeg blir faktisk ikke bedre av det. Dårlig samvittighet for å innrømme at man ikke har det bra, skal vel ikke forsterkes fordi noen har det værre? Jeg kan ikke hjelpe hele verden, det sa mamma alltid til meg, men jeg kan jo ikke hjelpe meg sjøl heller - det plager meg mest! Det kan være små grep i hverdagen som skiller mellom å ha en bra eller dårlig dag...det kan være små ting som gjør smertene litt mindre vonde, og det er helt klart en sammenheng mellom det fysiske og det psykiske. Jeg er helt sikker på at usikkerheten i forhold til økonomien, det å bli mistrodd og avvist over hodet ikke hjelper på den fysiske helsen, heller tvert om...

Og følelsen av og ikke kunne bidra, ikke med hverdagslige ting i huset, ikke økonomisk - det er drit-tøft for en som har klart seg sjøl i nesten 30 år! Jeg har sendt inn klage på vedtaket om at aap ble avsluttet - det sendte jeg i juni, og venter fortsatt på svar. Jeg har sendt inn klage på vedtaket om avslag på ufør, og jeg har sendt inn klage på vedtaket om avslag på sosialhjelp. Jeg har mista ekstra barnetrygd og bostøtte når jeg gifta meg, så det er det ingen vits å klage på... Jeg søkte Statens Innkrevingssentral om å slippe motregning i skattepenger fordi jeg har mista inntekta mi, men de klarte jo beregne at jeg fortsatt har Aap og at jeg mottar barnebidrag (det har jeg aldri gjort, aldri søkt om og har hele tiden hatt en privat avtale om 0 i bidrag, av forskjellige årsaker), og dermed mente de at jeg bare lå 900 kroner under norm i september, og dermed var det alt jeg fikk beholde! Å behandle  klage på det, skulle de ha nesten tusen kroner for, men jeg har sendt mail og ringer dem senere, for det kan vel ikke betegnes som en klage, når de har brukt helt feil beregningsgrunnlag - til tross for at de har mottatt all riktig dokumentasjon i forkant?

Jaja, nå er det snart en ny hverdag, hittil i natt har det ikke blitt noen søvn, den ene armen verker som besatt og er nesten følelsesløs, og snart må jeg få gubben på jobb og vesla på skolen. Etterpå burde jeg gjort rent kattekassene, støvsuget, tørket støv, ryddet inn i oppvaskmaskinen, satt på en maskin tøy, tatt oppvasken som ikke går i maskinen, bakt kake og laget middag, før jeg satte på meg "skikkelige klær"og et overveldende smil mens jeg tok i mot vesla når hun er ferdig på skolen, og mannen når han er ferdig på jobb...men det kommer jeg antagelig ikke til å gjøre, jeg kommer til å ligge som et slakt i senga, vri meg, kanskje grine litt, prøve å sove litt og kanskje samle opp nok overskudd til å smile når mine kjære kommer hjem igjen i efta :-)

Og til helga - da har vi barnefri, og da skal jeg jage vekk smerter og tanker på min måte, bare være her og nå, smile og le, glemme at livet er for kjipt og bare ha det bra, sammen med verdens beste mann og våre pelsbarn <3

fredag 29. august 2014

En liten (lang) oppdatering...

Tja, hva skal man si... sitter nå her i natten og hoster på meg brokk, mens lungene føles som de skal skyte ut av kroppen som en katapult... Går slag i slag her, forrige lørdag ble eldstemann syk, søndag vesla, tirsdag var det min tur og torsdag var det gubben...som forøvrig skal til legen i dag, han er jo den eneste som (mest sannsynlig) får utslag på crp, så ingen vits for oss andre å dra før han - men får han påvist lungebetennelse eller bronkitt, så er det nærliggende å tro at vi lider av det samme alle sammen. Hva er oddsen for at tre av oss har det samme, og han noe annet liksom?! Jaja, dette er min 3 søvnløse natt, dvs jeg fikk et par timer i går natt, la meg uten å ta febernedsettende i håp om at feberen skulle sørge for søvn, men dengang ei, så kl 4 sto jeg opp og dytta i meg, da sovna jeg et par timer ihvertfall, før jeg våkna av den hersens hosten - som ikke verken astmamedisin eller slimløsende gjør noe med :( Hoster så smaken av blod er overhengende, hodet føles som det skal eksplodere, hodet kjennes ut som det er fullt av bomull, dotter i ørene og balansen er som en middels drita 18-åring - jepp, det er godt å kjenne at man lever - alternativet er jo værre :-p

Har fått svar fra Nav da, dvs klagen på aap har jeg ikke fått svar på enda, men ufør-søknaden ble - som ventet - avslått... Så, der står jeg i dag, ingen aap, ikke ufør og venter fortsatt på svar ang sosialhjelp :-s Jeg har søkt om utsettelse på fristen til å klage på ufør, da jeg fortsatt ikke har fått dokumentene mine fra Nav...det er jo bare tre mnd siden jeg sendte dem krav om å få dem utlevert, så kan jo ikke regne med noe annet! Det burde ikke ta dem mer enn en dag eller to å få skrevet ut journalen min...

Som dere skjønner, så er det fortsatt utfordringer i hverdagen - og om jeg var sliten sist jeg skrev, så var det ingenting i forhold til nå :-( Skriver mer om det lenger ned her, men kan jo skrive litt fra bryllupsreisen først, sånn at dere som ikke orker å lese det negative og (muligens) destruktive, så kan dere lese noe hyggelig før dere gir dere :-)

Bryllupsreisen gikk til Kos i Hellas. Vi kom til Gardermoen sent på kvelden, flyet skulle gå kl 2355, og svigerfar kjørte oss - han skulle ha med seg valpen på camping <3 Det viste seg fort at Gardermoen på natta ikke er direkte spennende...vi sjekket inn både oss og bagasjen, gikk gjennom sikkerhetskontrollen og innom tax-free'n. Ikke så mye vi skulle ha der, så vi tusla videre innover for å finne en matbit og kanskje noen kryssordblader til mannen - men, der var alt STENGT!!! Det var skikkelig nedtur :-( Var en bar åpen, de hadde noen tørre baguetter og en haug med drita ungdommer... jaja, tida gikk og til slutt var det boarding.

Vi hadde reservert oss seter på første rad, og håpet ungdomsgjengene havna laaaaangt bak i flyet - gjett om da, de havna på raden bak oss og videre... De var så slitne at vi håpa de sovna etter take-off, men dengang ei, de holdt det gående hele veien... Landa på Kos og der var det både varmt og fuktig, fikk bagasjen ganske raskt og fant bussen som skulle ta oss til Kefalos. Etter noen minutter var vi på vei, vi kjørte langt, og lenger enn langt - føltes det som - før vi kom til noe som begynte å ligne på en by. Så tok vi av, kjørte noen "bakgater" og plutselig var vi framme - det var bekmørkt på alle kanter, og vi følte plutselig at vi var i ødemarka. Heldigvis så vi lys litt lenger unna, fant resepsjonen og venta til innehaveren kom. Vi var tredje sist i køen, klokka var ca 0600, vi var trøtte og slitne - og varme, og ville bare ha et rom. Men, da viste det seg at de bare hadde to rom ledig, og spurte om noen meldte seg frivillig til å bli med et annet sted, å få rommet senere samme dag. Vi sa vi ikke var interessert i det, og heldigvis fikk vi rom!

Rommet var greit nok, lite, uten kjøleskap, og med vindu ut mot bassenget. Vi pakket ut litt, før vi la oss for å slappe av litt...i 8-tida begynte det å bli liv utafor, men vi slumra hele dagen ;-) Vi hadde ikke betalt for air-condition, så dørene til balkongen sto på vid gap. Skulle ta en dusj, men der var det bare kaldt vann, så den utgikk med høye kneløft! Tok oss en tur ut for å finne "byen", og det var i grunn fort gjort... Uten å dvele mer, eller beskrive mer av Kefalos, så kan jeg si at dagen etter satte vi oss på en buss til Kos by, etter en dag der skjønte vi virkelig at vi var langt uti huttiheita... Da vi kom tilbake til Kefalos, bestemte vi oss for å leie oss inn et sted i Kos by for noen dager - endte opp med å bli der 6 dager!!! Vi koste oss storveis - vandret rundt i byen og så på alle de rare menneskene, gikk på slottsruinen (hvor jeg klarte å vrikke beinet og det er fortsatt hovent og vondt etter over 5 uker), var på båttur til tre av øyene utafor Kos, spiste masse god mat og fant oss et stamsted som jeg var tipset om før vi dro. Så dro vi tilbake til Kefalos, fordi svigers skulle komme, de skulle jo bo på samme hotell som oss ;-)

Vi la oss ikke den kvelden - det var hardt, og jeg var ihvertfall segneferdig flere ganger, men til slutt nærmet det seg tiden de skulle komme, så vi gikk ut og lurte i busken til vi så bussen komme. Så stilte vi oss opp i trappa utafor resepsjonen når de hadde gått inn der. Da de kom ut, avslørte vi oss og gav dem hver sin velkomst-pakke, bestående av ei t-skjorte vi hadde laget med bilde foran og tekst bak, et lite shotglass, svigermor fikk en liten baileys og svigerfar en liten cognac - pakket inn i hvert sitt kjøkkenhåndkle med oppskrifter på gresk mat :-) Gjett om det ble tatt godt i mot?! Vi hadde laget like t-skjorter til oss også, som vi hadde på da vi møtte dem, og de syntes de var kjempekule, og sa at sånne skulle de ønske de hadde også - og det fikk de jo <3

Vi ble med dem på rommet deres, som var en del større enn vårt, men lå helt i bakgården med utsikt til klesvasken til hotellet :-o Vi satt der og tok oss litt kaffe med litt attåt mens det lysnet, og i løpet av relativt kort tid, var de overbevist om dette ikke var et blivende sted! Vi avgjorde at vi skulle reise til Kos by for å vise dem litt rundt, og ta dem med inn til stamstedet vårt - Plaza Beach. I løpet av dagen ble det klinkende klart at heller ikke svigers var klare for å bo i Kefalos, og en plan ble lagt. Så, vi spurte innehaveren på Plaza om de kunne sjekke om det var mulig å få leiligheter der mannen og jeg hadde bodd - det var det, så vi gikk bortom der og hentet nøkkel :-) Så tok vi bussen tilbake til Kefalos, sjekket ut av hotellet og satte oss på bussen tilbake til Kos - igjen... Fikk tak i en taxi og kjørte til leilighetene og fikk innstallert oss der.

Den neste uka ble helt super, masse god mat (vi falt fullstendig for Gyros, Stifado og et par andre retter, moussaka var relativt smakløst og kjedelig), svigers hadde bryllupsdag så vi fikk da feiret dem litt, vi var på dagstur til Bodrum i Tyrkia - den angret vi på etterpå, for det var så varmt at man bare lette etter skygge, og alle selgere var så masete at det ble nesten et mareritt...og båten som i følge havna skulle bruke 40 minutter, brukte 1 time og 20 minutter! Jaja, men alt i alt var det en super uke til i Kos - et par dager på stranda, litt yatzy og til og med en tatovering ble det på meg :-D Jeg skulle ta en cover-up over den ene jeg hadde fra før, ble ikke bra i det hele tatt, men det får vi ordne opp i senere. Kan virkelig anbefale Kos by - men, er flau over å være norsk, for fy flate, disse norske ungdommene eier verken skam eller folkeskikk :-( Vi fikk slappet skikkelig av ihvertfall, og det var ikke mange dagene vi hadde på vekkerklokke. Kom hjem full av overskudd og krefter - det var helt herlig, og en absolutt vellykket bryllupsreise. Noen nedturer men stort sett bare positivt og moro, vi har ledd mye :-)

Flyreisen hjem gikk fint, de fleste sov og det var helt stille på flyet - deilig. Kofferten min sprakk i flyet på tur til Kos, fikk ordna opp i det da vi kom tilbake til Gardermoen, og så kom pappa og henta oss. Det var litt godt å komme hjem, og vi gleda oss stort - men var litt spente på hvordan huset så ut, siden eldstemann skulle passe kattene mens vi var borte...første uka fikk han ikke kommet innom, fordi vesla hadde reist på camping med husnøkkelen...

Da vi kom inn døra sto soveromsdøra vår på vid gap, døra til gutta sto på vid gap, det var katter i begge de rommene - de var låst og tapet igjen da vi dro! Modemet til internett hadde vært i bruk og kontakta ikke trukket ut når det var uvær, så den hadde gått fløyten, og jeg kjente at overskuddet brått ble betydelig redusert...og etter det var det nedtur på nedtur igjen... da posten kom, lå avslaget på ufør der, vi reiste for å spise på Big Horn, fikk så elendig mat at jeg er i tvil om det kvalifiserer til å bli omtalt i det hele tatt - og så kom regnet, noe så voldsomt... Vi reiste hjem og skulle kose oss her, men de hadde hatt sopp i peppersausen på Big Horn, så magen min var helt ødelagt og vond, så endte med at vi fant senga, søndagen oppdaget vi at mopsen hadde noe galt med øyet...og plutselig var mandagen der, og mannen begynte på jobb :-s Så ble det en tur til dyrlegen for å sjekke øyet, og det ble en langvarig og ikke minst DYR affære. En av kattene har klort henne i øyet, så det var medisiner 16 ganger om dagen helt fram til forrige uke, og ingen av dem kunne gis samtidig - klokka ble fort både 3 og 4 før jeg hadde fått gitt riktig antall... nå er såret grodd, men det er noe rart med pupillen, så vi vet ikke hva som skjer enda... En uke etter vi kom hjem, kom unga hjem og da ble det full rulle, og alt var i den vante tralten - jeg har ikke sovet en hel natt siden vi kom hjem og overskuddet er fullstendig borte...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg leker med to tanker i hodet mitt, bare for å prøve og komme gjennom hverdagen - slapp av, jeg kommer ikke til å sette noen av dem ut i live, men som jeg har sagt før, drømmene er så deilige.... Tenk å bare kunne forsvinne, vekk, ikke noe ansvar, ikke noen skuffelser, ikke skuffe andre, ingen bekymringer...eller bare dytte i seg ett eller annet så hverdagen forsvinner i en tåke av andre ting...

Jeg har begynt på skole da, dvs har vært på infomøte, VG2 Helseservicefag, voksenopplæring - får bøker til uka :-) Ikke vet jeg åssen vi skal få til puslespillet med bare en bil og gubben i jobb men... nå blir han vel sykmeldt neste uke, og uka etter er han på Røde Kors kurs, så da kommer jeg meg ihvertfall dit... Gleder meg ikke til han skal bort, vi har jo bare vært borte fra hverandre fire netter eller noe siden vi møttes - men samtidig skal det bli litt godt, for ta kan jeg være bare meg, uten å måtte være mamma (første helgen er barnefri), uten å være kone, bare være meg...så får vi se om det slår positivt eller negativt ut etterpå... Da kan jeg hyle og grine uten at noen lurer på hva som skjer ihvertfall. Jeg trenger ikke ta noen hensyn, jeg trenger ikke passe på noen, ikke være den som tar ansvar...både litt sånn "hjelp" og "hurra" om hverandre - men jeg håper ihvertfall at jeg skal få sove litt...det hjelper ikke på psyken å ikke få søvn heller :(

Så, jeg er trøtt, sliten, utafor, lei... ja, sikkert deprimert også, og jeg føler meg så hjelpeløs...jeg skulle ønske jeg hadde en som brydde seg, som tok hånda mi og sa, jeg ser at du er sliten, men dette går bra...noen som kunne holde rundt meg når jeg gråter, som kan være positiv når jeg er lei meg...men den personen er jo meg, det er jeg som stiller opp, trøster, sparker i rumpa, rydder, støvsuger, lufter bikkja, gjør rent kattekasser...jeg som maser, som får de andre opp om morra'n, som sørger for at de får i seg medisiner, at de kommer dit de skal - når de skal... jeg skulle ønske jeg kunne ta meg fri fra den rollen, overlate den til noen andre - bare for en periode, sånn at jeg kunne få hodet på rett plass, få litt "meg"-tid, komme litt ovenpå igjen, føle meg litt verdsatt og ikke bare tatt som en selvfølge... nå høres jeg sikkert veldig utakknemlig ut, men helt ærlig, jeg er livredd for at noen skal skje med meg, for da er jeg redd at både mann og barn kommer til å gå rett på dunken... Ingen av dem våkner av vekkerklokke, ingen av dem går ut med søppel eller gjør rent for kattene, ingen av dem faller inn å ta fram støvsugeren i ny og ne, eller vaske badet og do...vesla vasker en maskin tøy i blant - mannen har vel kanskje gjort det en gang eller to på de snart to årene han har vært her... oppvasken og oppvaskmaskin blir tatt hvis jeg "klager" litt, eller hvis vesla skal smiske til seg noe... jeg burde sikkert vært flinkere til å be om hjelp, men i stedet for sure miner, så gjør jeg det heller sjøl - når jeg orker, og det er langtfra så ofte som jeg burde jeg heller...og så får jeg dårlig samvittighet for det også, selvom jeg faktisk er hjemme fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat - som unga mine ser ut til å tro...

Sånn, det var dagens oppgulp og hjertesukk, en forklaring til dere som gidder å lese alt jeg vrenger ut av meg, til at jeg ikke svarer i telefon, ikke er spesielt aktiv på facebook, ikke sender særlig med meldinger - i det hele tatt er ganske stille for tiden - jeg er nede i et svart hull og leter febrilsk etter en vei ut... jeg ser stadig noen lys i enden, men det er bare ekspresstog som kommer og slår meg enda lenger ned... Jeg innrømmer glatt at det ikke er noe som klarer å glede meg skikkelig om dagen, og jeg aner ikke hva det skulle være som kunne få meg til å smile med hjertet igjen, akkurat nå føles det som det er umulig... Men, dersom noen når inn til meg, så vil gleden bli desto større, selvom jeg er redd jeg bare sier nei hvis noen spør om noe...huff...en ting er å innrømme her på bloggen at jeg faktisk har det jævlig inni hodet mitt, men å snakke om det, eller si det til noen face-to-face...vel, det er jeg mer usikker på om funker...

Et eller annet sted på veien skal jeg få presset inn lokale til hjelpekorpset og et landsmøte i Røde Kors - det er jo (forhåpentligvis) positive ting da :-) Og jeg har jo verdens beste mann og tre flotte ungdommer, jeg har en pappa og svigerforeldre som bryr seg om meg - jeg VET jeg har masse å være takknemlig for, jeg har tak over hodet, mat på bordet nesten hver dag, jeg har dyr som jeg er glad i,og som gir meg kjærlighet - men, noen ganger er ikke det nok, når hodet og hjertet har gått i svart... Har hatt perioder før også, men ikke så lange og ikke så mørke som nå... Men, om en uke skal jeg ha bare "meg"-tid, jeg håper jeg klarer å bruke den fornuftig...

So long friends - glad i dere alle <3